Se meg!

Jeg satt i går morges og så på God Morgen Norge, mens jeg drakk morgenkaffen min. Ja, «morgenkaffe» er et begrep.

Psykolog Sissel Gran var gjest, og hun snakket om at vi gjerne føler oss yngre enn vi er. Det gjelder muligens ikke tenåringene eller de som befinner seg midt i tjueårene, men vi andre. Vi som har fått en smilerynke her og/eller der, og som ser at grevinnehenget begynner å gjøre seg gjeldende.

Og vi som har hatt grevinneheng lenge, og hvor den ene smilerynken har invitert hele familien sin til å bli på ubestemt tid.

Jeg har ofte, og i mange år nå, stadig tenkt at jeg føler meg yngre enn min kronologiske alder tilsier. Jeg tror det startet i trettiårene en gang. Jeg kjente at jeg var tjuetre på innsiden, og tjuetre var jeg i mange år. Da jeg fylte førti hoppet jeg til tjuesju. Vet ikke hvorfor det ble akkurat det tallet, men det var tjuesju. Ikke tjueseks eller tjueåtte.  Jeg var tjuesju helt til jeg fylte femti, da hoppet jeg til trettitre. Og det føltes som trettitre helt til jeg nærmet meg seksti. Da hoppet jeg til førtito, og der står jeg nå. Inni meg er jeg førtito.

Jeg ser selvfølgelig godt, når jeg ser meg i speilet, at denne gamle kjærringa ikke er førtito. Det er en bestemor som møter meg i speilet. Ingen tvil om det. Alt henger. Det som tidligere tok opp plass utover, henger nå nedover. Og steder som tidligere ikke tok særlig plass, tar nå ganske mye plass. Utover. Det er ikke bare å «trekke inn magen» lenger, for å si det sånn. Og ansiktet? Jeg pleide å synes makeup var morsomt. Det synes jeg ikke lenger. Å sminke seg i dag, føles like virkningsfullt som å kline maling på et gammelt, vindskjevt båtnaust, som uansett kommer til å kollapse ved neste vindkast.

Sissel Gran snakket også om dette med å bli «usynlig». Når man blir eldre, blir man «usynlig». Hun påstod at man ikke ser de eldre. Eller de gamle, som hun kalte dem. Og de gamle gamle. Blikkene våre feier bare forbi dem, som om de ikke er der. Jeg antar at jeg selv nå er offer for den samme usynligheten. At når folk ser meg i butikken, er jeg redusert til «gammel» og egentlig ute av spillet. Er jeg nå kanskje bare en statist i andres liv? Et element utplassert for å ta opp en viss plass i kassakøen? En brikke som flytter seg rundt i butikken uten noe egentlig formål? Antakelig.

Jeg tenker på det innimellom når jeg kjører bil også. Hvis jeg ikke hiver meg uti et veikryss med mindre jeg er helt sikker på at han som kommer der borte fra høyre, har såpass margin til meg at han slipper å oppleve at hjertet hans hopper opp og treffer drøvelen, så tenker kanskje han i bilen bak meg: «Gamla! Hvis du er redd så er det kanskje på tide å parkere bilen?»

Men jeg er verken gammel eller redd. Jeg er førtito og har tretti års erfaring bak rattet. Selvfølgelig er jeg en bedre sjåfør i dag enn jeg var da jeg var midt i trettiårene. Det sier seg jo selv.

Når jeg tenker litt videre på dette med hvordan vi ser på «de gamle». Og de «gamle gamle». Jeg har ofte lagt merke til hvordan de som selv ikke har nådd denne betegnelsen ennå, henvender seg til og snakker til disse menneskene med hvitt hår og for mye hud. De snakker til dem med ekstra lyst stemmeleie. Som de antakelig også gjør når de snakker til små barn. Selv har jeg ikke erfart dette ennå. Antakelig fordi håret er grått og ikke hvitt, og fordi slekta til den smilerynken ikke har ankommet ennå. Jeg er nok i ferd med å bli usynlig, men jeg er ikke redusert til et individ som har mistet grepet om virkeligheten ennå.

Men man observerer og hører det, ikke sant? Jeg lurer på hvordan jeg vil føle det den dagen folk snakker til meg som om jeg var en fireåring. Jeg er jo meg! «Hallo! Det er meg. Aina!»

Jeg har også overhørt «gamle mennesker er så søte»…? Som om de var valper! En annen rase!

            Barn er søte, og de er jo som om de tilhører en annen rase også, med alle sine snålheter og uferdigheter, men gamle mennesker er fremdeles mennesker, og de er de samme menneskene de har vært hele sitt voksne liv. Noe å tenke over… gamle fru Andersen med gåstol og kul på ryggen er fremdeles Else. Hun som elsket å danse. Som kanskje er utdannet psykiater og som var overlege på psykiatrisk på det lokale sykehuset i mange år. Eller kanskje hun var universitetslektor og har et hode som overgår de fleste? Og gamle Andersen, mannen hennes – hvem vet? Kanskje han er fysiker? Du kan ikke se det på ham, men ikke snakk til ham som om han er et barn. Se ham som det mennesket han faktisk er. Han er fremdeles Olav. Det er mulig han hører litt dårlig, og kanskje snakker han med litt lav stemme. Kanskje slurver han litt med uttalen når han snakker. Men han er allikevel Olav. Og han er ikke dummere nå enn da håret hans var mørkt og fyldig og han gikk med rask gange og alle damene var misunnelige på Else.

            Vi er de vi er. Jeg er meg. Jeg vil alltid være meg. Med mindre jeg blir rammet av Alzheimer. Og det gjelder deg også. Du som er i tjueårene i dag. Eller i tretti- eller førtiårene. Du kommer fremdeles til å være deg når håret blir hvitt og rompa henger. Se på deg selv i speilet på badet. Se på ansiktet ditt. Forestill deg så at ansiktet er litt mer fargeløst, du har fått litt flere rynker. Håret er hvitt og kroppen tilhører en gammel dame. (Eller mann) Men den som står og ser på dette speilbildet, er fremdeles deg.

Hjernen eldes ikke på samme måte som kroppen, og personligheten eldes ikke i det hele tatt. Du blir forhåpentligvis klokere med årene. Litt mer avslappet muligens. Slutter å bry deg så veldig mye om hva andre måtte tenke og mene om deg. Men du er fremdeles deg. Personligheten din krølles ikke sammen og forsvinner inn i en mørk krok, gjemt og glemt i en gammel kropp.

            Du er deg. Du vil alltid være deg. Og du vil sannsynligvis føle at du er litt fanget i en aldrende kropp.