Jeg lever!

Takket være kreftforskning.

Takket være forskere som bruker hele sitt liv på å finne nye og bedre behandlingsmetoder.

Og takket være leger med nye og bedre diagnostiseringsverktøy.

I tidligere år var det å få en kreftdiagnose omtrent ensbetydende med å få en dødsdom.

Det er ikke slik lenger.

Blir kreften din ikke oppdaget før du har nådd nivå 4, er det riktignok ikke særlig håp. Men oppdages den tidlig, kan du meget vel overleve og leve i mange år.

Jeg fikk påvist brystkreft i 2000. jeg ble operert og strålt, og det var ingen spredning, så jeg ble «friskmeldt».

Høsten 2016 begynte jeg å hoste. Det ville ikke gi seg, så jeg ba legen sende meg til utredning. Jeg tenkte jeg hadde fått astma eller noe i den retningen. (Også ligger jo tanken på lungekreft og lusker baki der da, siden man allerede har hatt kreft).

Jeg ble sendt til gastroskopisk på Kalnes først. Fikk en liten slange tredd inn gjennom nesen og ned i spiserøret, som var litt rødt og sårt, så han ba meg spise Zomac. Han sendte også henvisning til Lungepoliklinikken, fordi jeg ba om det. Jeg skjønte jo ikke hva jeg skulle undersøkes i spiserøret for.

På lungepoliklinikken fikk jeg utført bronkioskopi, som jeg håper jeg aldri må gjøre igjen, og som jeg nesten ikke unner min verste fiende. Ikke at jeg har noen fiender, men… altså.

Bronkioskopi. Ubehagelig som et helvete. Jeg fikk lokalbedøvelse i svelget slik at de skulle få ned slangen med kameraet på, ned i bronkiene mine, uten at jeg skulle brekke meg og gi legen frokosten min.

Slangen gir også lokalbedøvelse nedover i bronkiene så det skal bli så lite ubehagelig som mulig. Men ærlig talt: Lungeeksperten – gi folk noe enda mer bedøvende enn det der’a.

Det var mildt sagt grusomt. En liten stund klarte jeg å følge med på skjermen, og se det samme som legen så. Lyserøde, fine bronkier. Til det ble så ubehagelig at jeg bare måtte lukke øynene. Men der var det jo intet å finne, så han henviste meg til røntgen.

Etter røntgen ble det fart på sakenen. CT og MR, og deretter biopsi av en liten kul de hadde funnet mellom lungen og ribbena helt oppe på høyre siden, rett nedenfor skulderen.  Uken etter satt jeg på kontoret til overlegen på Kreftpoliklinikken. En hyggelig og veldig blid dame på bortimot førti.

Hun sa hun hadde én dårlig og én god nyhet, og spurte hvilken jeg ville ha først.

Og den dårlige nyheten var jo da selvfølgelig kreft. Og at den er uhelbredelig. Min gamle og kurerte brystkreft var visst ikke borte. Den hadde rukket å sende ut avleggere før den ble fjernet og bestrålt, så antakelig hadde jeg gått med den en stund.

Nå er det slik med disse cellene som tar på skubben at de vandrer rundt i blodbanen til de kommer til steder med trange, små blodårer, og der blir de sittende fast. Og så begynner de å vokse. Trange små blodårer finner de gjerne i lever, lunger og skjelett, så jeg skal være glad for at mine havnet i skjelettet.

Nå er jo ikke dette veldig hurtigvoksende og aggressivt. Litt late kanskje? Slik som husverten sin. Fra jeg hostet høsten 2016 gikk det jo litt tid før jeg kom videre i systemet og det tok fart, så det var sommeren 2017 jeg satt på kontoret hos overlegen.

Da hadde jeg vondt i ribbena og ryggen, som om jeg gikk rundt med et altfor trangt snørt jernkorsett. Antakelig hadde jeg hostet på meg diverse ribbeinsfrakturer. Slike bruker et par uker på å gro, men når man hoster og hoster, og hoster til man faktisk brekker seg og nesten ikke får puste, så får man jo nye frakturer hele tiden. Veldig vondt.

Men altså; de har vokst sakte. Seksten år har de brukt på å gjøre seg gjeldende. Og med den farten kan jeg antakelig leve med driten til jeg dør av alderdom, eller noe annet treffer meg.

Så det var den gode nyheten.

Behandlingen er såkalte aromatasehemmere. Bittesmå piller på et lite brett, som skal tas én hver dag. De tar knekken på østrogenproduksjonen min.
Det er ikke et stort problem, jeg er uansett ferdig med overgangsalderen, og har ikke merket så veldig mye til det. Har hatt ca fem angrep av hetetokter sånn helt i starten, og de varte i ca tjue sekunder hver, så jeg skal ikke klage. Det var omtrent slik jeg opplevde overgangsalderen også.

Et litt større problem ved at de tar knekken på østrogenproduksjonen min, er at de dermed gjør meg benskjør. Og for å motvirke den benskjørheten får jeg behandling med Zometa hver tredje måned. Skal ha min tredje omgang med det om et par uker. Det gis intravenøst. Det er en medisin mot benskjørhet, men den har vist seg å også ha god effekt på bremsing av kreft, så den er dobbelt nyttig. Yay!

Nå har jeg spist aromatasehemmerne i halvannet år, og nå tror jeg ikke de gjør jobben sin lenger. Jeg hoster, jeg er kortpustet og jeg har fått på meg jernkorsettet igjen, om enn ikke fullt så stramt tilsnørt som tidligere.

Det startet egentlig allerede like før sommeren 2018. Jeg begynte å få vondt i venstre hofteledd, og etter noen uker var det så vondt at jeg ikke kunne gå på det.

Nye bilder viste at det venstre lårbenet var så oppspist at jeg fikk krykkepåbud. Og så ble det sendt henvisning til stråling. I oktober lå jeg to uker på Ullevål med stråling i venstre hofte hver dag.

Etter noen uker ble smertene borte, og jeg fikk et par uker før samme type smerte begynte å gjøre seg gjeldende i høyre hofte, og det gjør fremdeles vondt. Jeg er stort sett krykkeløs, men jeg kan ikke gå mange meter før det gjør voldsomt vondt og jeg må sitte resten av dagen. Jernkorsettet gjør det litt vrient med krykker, så det blir mye Paracet og Ibux. Neida, ikke mer enn det som står på pakken.

Det ble nye blodprøver og ny CT i januar. Alt var bare fryd og gammen, men smertene gir seg jo ikke. Overlege Silje sa at det kan godt være at jeg kjenner ting lenge før de vil synes på noen bilder, så i dag – 25.mars 2019 har jeg vært i CT igjen, og i morgen blir det MR. Og så er det time med henne klokken 14. Da håper jeg faktisk at det synes på bildene, slik at jeg

A: kan starte på nye medisiner, eller

B: sendes inn til stråling igjen. (Helst ikke, det er drit kjedelig å bo på sykehushotellet på Ullevål)

Hun har allerede laget et løp for meg. Hun sa allerede første gang jeg var der at medisinene på ett eller annet tidspunkt ville slutte å virke, men at hun da hadde neste steg klart, så det var ikke noe problem. Hun likte dog i høst ikke tanken på at jeg allerede må over på neste løsning. Hun hadde håpet at Lethrozolen hadde virket litt lenger. Og det hadde jeg også.

Nå blir det antakelig hyppigere oppmøter på sykehuset. Hver fjortende dag til å starte med, for å snakke med sykepleier som skal gi meg medisin i sitteputene mine. Du vet.. de to der nederst under ryggen. Sprøyte i gluteus maximus er ikke godt, så jeg gleder meg ikke til det. Men ok, hvis det kan fjerne skjelettsmertene, så tar jeg heller det stikket hver fjortende dag.

Og så blir det noen piller i tillegg, som skal tas som P-piller; 21 dager på og 7 av.

Så joda, kreftforskning er tingen, og det eneste som hjelper når det kommer til kreft.

Jeg fikk ideen til å skrive dette i dag, da jeg ble bedt på Messenger om å poste et hjerte i statusen min, uten følgetekst, samt sende teksten på Messenger videre til mine kvinnelige venner.

Slikt gjør jeg aldri. Jeg skriver ikke hjerter på veggen min. Jeg poster ikke hvor jeg har satt fra meg håndveska mi. Jeg skriver ikke en farge heller.

Hver gang jeg blir bedt om å gjøre noe som på ingen måte bidrar til kreftsaken, poster jeg heller en anmodning om å bidra til forskning via Kreftforeningen.

Og her er linken.

Se meg!

Jeg satt i går morges og så på God Morgen Norge, mens jeg drakk morgenkaffen min. Ja, «morgenkaffe» er et begrep.

Psykolog Sissel Gran var gjest, og hun snakket om at vi gjerne føler oss yngre enn vi er. Det gjelder muligens ikke tenåringene eller de som befinner seg midt i tjueårene, men vi andre. Vi som har fått en smilerynke her og/eller der, og som ser at grevinnehenget begynner å gjøre seg gjeldende.

Og vi som har hatt grevinneheng lenge, og hvor den ene smilerynken har invitert hele familien sin til å bli på ubestemt tid.

Jeg har ofte, og i mange år nå, stadig tenkt at jeg føler meg yngre enn min kronologiske alder tilsier. Jeg tror det startet i trettiårene en gang. Jeg kjente at jeg var tjuetre på innsiden, og tjuetre var jeg i mange år. Da jeg fylte førti hoppet jeg til tjuesju. Vet ikke hvorfor det ble akkurat det tallet, men det var tjuesju. Ikke tjueseks eller tjueåtte.  Jeg var tjuesju helt til jeg fylte femti, da hoppet jeg til trettitre. Og det føltes som trettitre helt til jeg nærmet meg seksti. Da hoppet jeg til førtito, og der står jeg nå. Inni meg er jeg førtito.

Jeg ser selvfølgelig godt, når jeg ser meg i speilet, at denne gamle kjærringa ikke er førtito. Det er en bestemor som møter meg i speilet. Ingen tvil om det. Alt henger. Det som tidligere tok opp plass utover, henger nå nedover. Og steder som tidligere ikke tok særlig plass, tar nå ganske mye plass. Utover. Det er ikke bare å «trekke inn magen» lenger, for å si det sånn. Og ansiktet? Jeg pleide å synes makeup var morsomt. Det synes jeg ikke lenger. Å sminke seg i dag, føles like virkningsfullt som å kline maling på et gammelt, vindskjevt båtnaust, som uansett kommer til å kollapse ved neste vindkast.

Sissel Gran snakket også om dette med å bli «usynlig». Når man blir eldre, blir man «usynlig». Hun påstod at man ikke ser de eldre. Eller de gamle, som hun kalte dem. Og de gamle gamle. Blikkene våre feier bare forbi dem, som om de ikke er der. Jeg antar at jeg selv nå er offer for den samme usynligheten. At når folk ser meg i butikken, er jeg redusert til «gammel» og egentlig ute av spillet. Er jeg nå kanskje bare en statist i andres liv? Et element utplassert for å ta opp en viss plass i kassakøen? En brikke som flytter seg rundt i butikken uten noe egentlig formål? Antakelig.

Jeg tenker på det innimellom når jeg kjører bil også. Hvis jeg ikke hiver meg uti et veikryss med mindre jeg er helt sikker på at han som kommer der borte fra høyre, har såpass margin til meg at han slipper å oppleve at hjertet hans hopper opp og treffer drøvelen, så tenker kanskje han i bilen bak meg: «Gamla! Hvis du er redd så er det kanskje på tide å parkere bilen?»

Men jeg er verken gammel eller redd. Jeg er førtito og har tretti års erfaring bak rattet. Selvfølgelig er jeg en bedre sjåfør i dag enn jeg var da jeg var midt i trettiårene. Det sier seg jo selv.

Når jeg tenker litt videre på dette med hvordan vi ser på «de gamle». Og de «gamle gamle». Jeg har ofte lagt merke til hvordan de som selv ikke har nådd denne betegnelsen ennå, henvender seg til og snakker til disse menneskene med hvitt hår og for mye hud. De snakker til dem med ekstra lyst stemmeleie. Som de antakelig også gjør når de snakker til små barn. Selv har jeg ikke erfart dette ennå. Antakelig fordi håret er grått og ikke hvitt, og fordi slekta til den smilerynken ikke har ankommet ennå. Jeg er nok i ferd med å bli usynlig, men jeg er ikke redusert til et individ som har mistet grepet om virkeligheten ennå.

Men man observerer og hører det, ikke sant? Jeg lurer på hvordan jeg vil føle det den dagen folk snakker til meg som om jeg var en fireåring. Jeg er jo meg! «Hallo! Det er meg. Aina!»

Jeg har også overhørt «gamle mennesker er så søte»…? Som om de var valper! En annen rase!

            Barn er søte, og de er jo som om de tilhører en annen rase også, med alle sine snålheter og uferdigheter, men gamle mennesker er fremdeles mennesker, og de er de samme menneskene de har vært hele sitt voksne liv. Noe å tenke over… gamle fru Andersen med gåstol og kul på ryggen er fremdeles Else. Hun som elsket å danse. Som kanskje er utdannet psykiater og som var overlege på psykiatrisk på det lokale sykehuset i mange år. Eller kanskje hun var universitetslektor og har et hode som overgår de fleste? Og gamle Andersen, mannen hennes – hvem vet? Kanskje han er fysiker? Du kan ikke se det på ham, men ikke snakk til ham som om han er et barn. Se ham som det mennesket han faktisk er. Han er fremdeles Olav. Det er mulig han hører litt dårlig, og kanskje snakker han med litt lav stemme. Kanskje slurver han litt med uttalen når han snakker. Men han er allikevel Olav. Og han er ikke dummere nå enn da håret hans var mørkt og fyldig og han gikk med rask gange og alle damene var misunnelige på Else.

            Vi er de vi er. Jeg er meg. Jeg vil alltid være meg. Med mindre jeg blir rammet av Alzheimer. Og det gjelder deg også. Du som er i tjueårene i dag. Eller i tretti- eller førtiårene. Du kommer fremdeles til å være deg når håret blir hvitt og rompa henger. Se på deg selv i speilet på badet. Se på ansiktet ditt. Forestill deg så at ansiktet er litt mer fargeløst, du har fått litt flere rynker. Håret er hvitt og kroppen tilhører en gammel dame. (Eller mann) Men den som står og ser på dette speilbildet, er fremdeles deg.

Hjernen eldes ikke på samme måte som kroppen, og personligheten eldes ikke i det hele tatt. Du blir forhåpentligvis klokere med årene. Litt mer avslappet muligens. Slutter å bry deg så veldig mye om hva andre måtte tenke og mene om deg. Men du er fremdeles deg. Personligheten din krølles ikke sammen og forsvinner inn i en mørk krok, gjemt og glemt i en gammel kropp.

            Du er deg. Du vil alltid være deg. Og du vil sannsynligvis føle at du er litt fanget i en aldrende kropp.